Bakkdalen

Fakta

• Høyde: 383 moh (Midtvatnet)
• Plassering: Gjemnes (Møre og Romsdal)
• GPS-koordinater: N 62.91305, Ø 7.81780
• Turbeskrivelser, etc. (eksterne nettsider):
  Ingen å finne verken på nett eller i bokform. 

«Værlomme» har denne vinteren og våren blitt et populært begrep på Nord-Vestlandet. Årsaken til populariteten er forsøket på å tenke positivt i en tid med mye dårlig vær. Så å si hele mars regnet bort, snøen forsvant, og for oss skientusiaster ble det slett ikke den våren vi hadde håpet på. Men vi hadde ikke helt gitt opp, og da påska startet la været seg på nordlig retning og snøen kom tilbake. Problemet nå var at det ikke ville stoppe å snø, og i kombinasjon med mye vind, begrenset dette mulighetene for å oppholde seg utendørs. Men etter noen dager med innesitting på hytta ble trangen til frisk luft for stor. Vi må komme oss ut på ski. Topptur var uaktuelt, rasfare og dårlig sikt satte en stopper for det. Bakkdalen er fin ble vi enige om, fjellski var tingen nå, og vi la i vei.

Rundt 70 cm nysnø på flatmark uten at det hadde festet seg en såle under var tunggått underlag på vei opp til Bakkvatnet, men verst var det for vår lille firbente venn kavet seg fram i skisporet bak oss. Oppe ved vatnet var hun svært moden for å få gratis skyss i en av ryggsekkene, for øvrig en plass hun trives godt, her får hun oversikt og billig reise. 

Vi startet i grått vær med lett snødrev, mens vi kunne observere den tette snøbyga som snek seg sakte men sikkert inn på oss bakfra. Vel oppe ved Midtvatnet, hvor det ligger kasse med bok i, hadde vi bortimot whiteout. Varm kaffe og påskemarsipan var med i sekken, og vi satte kurs mot Utmarkshytta noen hundre meter lenger borte, hvor vi også mange ganger tidligere har lånt den overbygde trappa for å verne oss mot vær og vind. Ingenting smaker så godt som en varm kaffekopp i dårlig vær, men hvor du selv sitter tørt og godt. Fra utmarkshytta kunne vi innimellom skimte Martin som skuffet snø av hyttetaket sitt et par hundre meter unna. 

Så dukket værlomma opp. Kanskje var det kaffen som kurerte gruffet (selv om vi drakk Friele og ikke Ali), eller kanskje et annet lite under skjedde. I fra så vidt å skimte Martin på hyttetaket, ble han plutselig helt tydelig. Så dukket de første varmende solstrålene fram, og det grå skylaget sprakk opp hvor en fantastisk blå himmel åpenbarte seg. Timingen var perfekt, kaffe og marsipan var inntatt, og vi skulle uansett videre og hjem igjen. Et totalt uberørt landskap med nydelig puddersnø lå nå og skinte foran oss, og selv om nedfarten til Skeidsdalen gikk tregt på grunn av for mye løs snø, ble turen en fantastisk opplevelse. Snakk om værskifte. 

Da vi ruslet de siste meterne ned til hytta snødde det igjen tett…